Den første tiden på Sunnfjord fhs

Etter press fra flere hold har jeg bestemt meg for å begynne med bloggen min igjen, slik at dere utenfor Sunnfjord kan få en liten titt inn i det som skal være livet mitt dette året. Allerede etter litt over en måned på skolen føler jeg meg veldig hjemme, og det er som om jeg lever i en helt annen verden når jeg er der. Alt fokuset rettes mot det som skjer på skolen og folkene der, og dagene raser fryktelig fort forbi. Plutselig er det høstferie og alt blir stille...

Selv om jeg har vært borte siden slutten av august, betyr ikke det at jeg har vært på Sunnfjord hele den tiden. På grunn av mye oppussing og bygningsarbeid på skolen dro vi på bli-kjent-tur til leirstedet Nesholmen, hvor vi rodde i kano, grillet pølse, spilte kort og alt annet 90 ungdommer gjør for å bli bedre kjent med hverandre. Selv om jeg ikke har arvet pappas evne til å huske navn, gikk det ikke mange dagene før jeg kunne mange av navnene og hadde laget meg et førsteinntrykk av de aller fleste.



Etter nesten en uke dro alle linjene hver for seg på forskjellige turer. Volleyball dro til Bremanger, hvor vi hadde litt teoriundervisning og trente på ei av Norges fineste strender, Grotlesanden. Bare på noen få dager ble vi godt kjent med hverandre, og jeg skjønte tidlig at jeg virkelig hadde valgt riktig skole. Leiligheter med flislagt bad og flatskjerm på stua la ikke akkurat noen demper på stemningen, og det var ikke noe problem å få tiden til å gå.



En uke gikk fort og plutselig var vi tilbake på skolen igjen. Spenningen var stor da vi sto i kø for å få vite hvilket rom vi skulle bo på og ikke minst hvem vi skulle bo på rom med. Selv om flere, deriblant meg og min kjære romvenninne Marianne , på forhånd hadde snakket med internatsjefen og lagt inn ønsker om å bo på rom sammen, ble jeg lettet da jeg fikk bekreftet at vi skulle bo sammen. Vi fikk god kontakt på Nesholmen, og etter det bare gått oppover. Hun er ei utrolig søt og god jente jeg kan dele absolutt alt med, både følelser og klær, og det er ikke akkurat få kvelder vi har sett "Sex og singelliv" eller skravlet til langt på natt.


Onsdag 12. september begynte volley-linja på den lange turen som endte opp i Alanya i Tyrkia. To uker med volleyball, sol, saltvann i håret og sand i trusa var den beste starten på folkehøyskoleåret jeg kunne ha fått, selv om treningene var lange og intense. De fleste dagene begynte med felles vekking kl. 6 og oppmøte på Palm Beach Club, den delen av Cleopatra Beach vi trente på, kl. 8. Dette høres kanskje ille ut, men med så fint vær og så mange spreke folk gikk dette overraskende bra. Den normale treningsmengden var to økter på hver 2 1/2 time, ofte i tillegg til ei økt på Tom's Gym (som forøvrig kun hadde rosa apparater). Mellom øktene slappet vi av på gigantiske puter under parasoller laget av palmeblader, og ble det for varmt var det bare å løpe de 10 meterne ut i havet.



Kveldene brukte vi for det meste til restaurantsafari og shopping. Jeg hadde aldri prutet før og var ganske spent på om jeg var tøff nok i trynet til å diskutere med drevne tyrkere som lever av å rundlure turister. Jeg lærte fort at blid tyrker=dårlig handel og sinna tyrker=god handel, og ettersom jeg ble mer og mer dreven var det ikke få ganger jeg nærmest ble kastet ut av butikken etter en (for min del) god handel.



En av dagene dro vi på båttur langs kysten av Alanya, noe de fleste synes var den aller beste dagen. For 21 tyrkiske lire (=105 kr) fikk vi ligge på madrasser på toppdekket på en av de største sightseeingbåtene, hvor vi fikk servert middag og så mye drikke vi ville ha. Hopping fra klipper, bading i grotter og gjørmebad var noe av det vi fikk oppleve, mens vi hele tiden ble oppvartet av piratlignende tyrkere.



Litt shopping, en hårklipp, tyrkisk bad, 15 postkort og masse solkrem og bading senere hadde det gått to uker, og det var på tide å reise tilbake til skolen, noe som faktisk hørtes veldig deilig ut. Selv om det var utrolig bra i Tyrkia, hadde de fleste fått nok av innpåslitne tyrkere og sand i ørene, og lengselen etter resten på skolen begynte å bli stor. Vel hjemme på Sunnfjord fhs ble vi overrasket av et velkomstkor, og det ble klemme- og gaveutdeling til langt på natt.


Ja, slik har altså livet mitt vært siden sommerferien, og jeg har ikke angret et eneste sekund på at jeg valgte å gå volleyball på Sunnfjord. Nå har jeg hatt høstferie i noen dager, og jeg kan nesten ikke vente til jeg kommer tilbake dit. Selvfølgelig var det godt å komme hjem og få møte familie og venner, for jeg vet at jeg kunne ikke hatt det så bra som jeg har det nå uten å vite at jeg har noen som støtter meg og er glad i meg hjemme. Hva mer kan jeg egentlig si?

Sunnfjord - Må ha det, bare må ha det;)